Turrapport Hardangervidda 2012

Hardangervidda er Europas største høyfjellsplatå, hjem for Europas største villreinstamme og kanskje Norges mest attraktive nasjonalpark. Uansett om du er en hardhaus, dårlig til beins eller beinlaus, finnes det drøssevis av muligheter for å komme seg ut på vidda. Terrenget er for det meste lett, stiene er gode og godt merket. Hardangervidda passer for alle, det er opp til deg om du bare vil kjøre til kanten av vidda, gå fra hytte til hytte, sove i lavvo eller telt, om du vil gå utenfor eller om du vil følge stiene.

F22, 2 sek, ISO 100
F16, 1/5, ISO 200

Selv om vi i aller høyeste grad har bein å gå på, bestemte vi oss for å legge lista for høstturen litt lavere i år enn i fjor. Forrige turs 20 mil og 17 dager ble denne gangen nedskalert til 5 mil og 6 dager, dagene på grunn av tidsklemma, milene for å få mer tid til fiske og avslapning.

Vi var så heldige å få skyss til Tinnhølen, noe som gjorde at vi nok en gang fikk til en A-til-B-tur, i stedet for den litt mer kjedelige A-A. Målet var å krysse nasjonalparken fra nord til sør, med Mogen som siste stopp.

De første dagene bare rant unna mens vi gjorde nesten ingenting. Lasse fiska så snart det ble vindstille –

Lasse kaster fluer i solnedgangen. F8,1/25, ISO 400

Sindre tok fram kameraet så snart den gyldne kveldstimen kom –

F22, 1/2 sek, ISO 100

– bare avbrutt av kaffekopper, mat og noen sparsomme kilometre i ny og ne.

Ruta

Ruta vår fra Tinnhølen gikk langs T-merket sti til Sandhaug, nesten eksakt midt på vidda, der de solgte verdens beste øl i kiosken. To av de fikk bli med oss noen kilometer lenger, før vi slo leir.

Fra Sandhaug, som ligger ved Nordmannslågen, gikk vi videre med knapt et blikk på kartet, og fant enden av Bjornesfjorden uten å involvere hjernen i det hele tatt. De siste par høstturene har vi knapt sett en sti hele turen, så dette var luksus. Litt historisk sus er det også over denne strekningen, ettersom Nordmannsslepa – fordums tiders hovedfartsåre over vidda – gikk her. Videre bar det litt sørøstover på undersiden av Bjornesfjorden til vi kom til vannet/-ene Elgsjå. Fem dager, tre mil totalt så langt. Ikke akkurat utmattende.

Det ble en ørret her og der underveis på ruta, nok til litt kveldssnacks. Men det var først den dagen det ble helt vindstille og skikkelig varmt at ting løsnet for alvor. Etter at vi hadde fått en håndfull fisk  –

En håndfull fisk

– og middagen var berga, var Sindre mer enn fornøyd. Lasse derimot, klarte ikke å gi seg før han hadde tatt opp og hivd uti flere titalls ørreter i samme vann. Snittstørrelsen var ikke allverden, med noen av de største opp mot 300g, men bettviljen kompenserte. De fleste fikk slippe ut i vannet igjen, etter å ha stirret døden i hvitøyet.

Matfisk

Nest siste dag hadde vi plutselig i overkant av to mil igjen å gå, men det var en unødvendig bekymring. Etappen var over allerede midt på ettermiddagen, med bare litt møre bein å vise til,etter alle nedoverbakkene.

Etter dette krysset går det kjapt ned under tregrensa

Dermed ble det Aass Bayer på Mogen turisthytte også. En god del mer bedagelig (og kaloririk) turrutine enn vi er vant med. Men da vi satt der og koste oss, begynte det selvsagt å regne, etter en uke med bare knallvær. Det hadde vi sikkert fortjent, men det er jo alltid stusselig å måtte traske ut i regnet med lavvoen. Med fiskekort for elva Kvenna (rett ved Mogen), ble kvelden likevel grei, riktignok med bare en eneste ørret.

Båten fra Mogen til Skinnarbu (mot Rjukan) går flere ganger om dagen, og er en helt nydelig tur i finvær som det vi hadde. Båtturen tar to timer, og det er vafler og kaffe å få ombord. Vi fikk båten til å ringe etter taxi til oss, og med overjordisk flaks rakk vi Rjukanekspressen, takket være en serviceinnstilt taxisjåfør. Fra Rjukan tok det omtrent tre og en halv time å komme seg via Notodden, Kongsberg og Drammen til Oslo.

F22, 13 sek, ISO 100

Foto på vidda

Periodevis får jeg (Sindre) helt dilla på foto, og det var fint å ha god til å dyrke den interessen mens Lasse sto til hofta i et eller annet vann. Selv synes jeg noen av bildene ble riktig så fine, men når det kommer til landskapsfoto er kanskje ikke sentrale Hardangervidda det mest ideelle området. Det er for flatt, noe som selvsagt 1) gjør bildene mindre dramatiske, og dessuten 2) gjør at sollyset faller (for) jevnt over landskapet, selv når sola står lavt. med litt mer kupert landskap øker oddsen for å få ulik belysning på forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn. Det gjør det iallfall vanskeligere for en amatør som meg!

F22, 1/30 sek, 100 ISO, gradient ND-filter

I tillegg hadde jeg mye moro med vann i bevegelse, siden jeg hadde med flere gråfiltere til kameraet. I det tredje siste bildet i denne turrapporten var lukkertiden oppe i hele 13 sekunder, selv om solen ikke var gått ned! Ingen av vannbildene ble helt som jeg håpte, men man lærer masse av å prøve seg frem. Neste gang blir alt perfekt!

Fiske på vidda

Vi har vel allerede slått fast at fisket var bra, men jeg tenkte Lasse kunne utfylle litt om det her.

Om du har lyst til å ta en lignende tur, har vi følgende info til hjelp:

  • Adkomst skjer via Riksvei 7, med avkjørsel og et par mil på grusvei sørover til Tinnhølen.
  • Fiskekort for Øvre Numedal Statsallmenning kostet oss 250 for en uke. Det dekker store deler av ruta, minus området rundt Nordmannslågen/Sandhaug, og rundt Mogen. Ved Mogen kjøpte i dagskort i elva Kvenna for 75 kroner. Bjornesfjorden og enkelte andre vann er private. Her er et kart over området fiskekortet dekker.
  • Båt på Møsvatnet fra Mogen til Skinnarbu kostet 290 kroner, og tok to timer. Ombord kan du få vafler, kaffe og andre kioskvarer. De kan også ringe etter taxi for deg. Taxi fra Skinnarbu til Rjukan koster 450 kroner (fastpris) og tar cirka en halvtime.
  • Rjukanekspressen går flere ganger om dagen, og returbillett helt til Oslo kostet 375 kroner.

 

Denne turen har vi også filmet endel fra, så i nær fremtid kommer det nok en filmsnutt!

 

Sindre

4 Responses

  1. kristoffer

    Bra turrapport med flotte bilder og til og med Hardangerviddas finprikkaure!

  2. Hvorfor setter dere ut fisken igjen? Som innebygdsboende i Nore og Uvdal har jeg fiska mye i den sørvestre snippen av kommunen vår. Jeg har også vært med på prøvefiske for Øvre Numedal fjellstyre og konklusjonen er enkel: alle allmenningsvatn der inne er overbefolka. Kondisjonsfaktoren ligger rundt 0,9 og delvis enda lavere mens den bør være på 1,0 viss det er balanse mellom næringstilgang og tilvekst. En årsak er at svært få av oss gidder å drive et intensivt fiske fordi det er for tungt å bære fisken 12 – 20 km til nærmeste bilvei i tillegg til alt anna turutstyr. I år prøvde jeg meg med kløvhest, og det er godt mulig jeg satser på det neste år også. Men viss dere ønsker dere større fisk å fiske på, lar dere være å sette ut de mindre fiskene neste år.

    • Dorge Rundt

      Hei Ola!

      Dette har vi hatt noen heftige diskusjoner om oss i mellom, og vår respektive fiskefilosofi er mildt sagt ulik. Jeg ser på fiske som en givende for for matauk, og tar dermed opp det jeg får (og lar heller være å fiske om jeg ikke har lyst til å spise fisk). Lasse, som er mer av en sportsfisker, har landet på motsatt konklusjon (men vi tar begge opp fisk når vi er på langtur). Han kan sikkert bedre forsvare catch&release-praksisen selv, men til hans forsvar kan jeg vel iallfall si at (jeg tror) det helst er snakk om den mellomstore og store fisken som får slippe ut igjen. Dessuten fisker han mye i Nordmarka, hvor det er tett mellom fiskerne.

  3. Dorge Rundt

    Hei Ola! Lasse speaking.

    Jeg tar selvkritikk på dette, har i ettertid forstått at Hardangervidda er overbefolket av fisk. Jeg fisker for det meste i Nordmarka, der er problemene som regel helt anderledes – i alle fall i de mindre vannene. Her settes det fisk hvert år i nesten alle vann pga lav ph-verdi og dårlige næringsforhold. Derfor pleier jeg av ren refleks å sette ut fisken igjen hvis vi strengt tatt ikke trenger å spise den.

    C&R er en annen debatt, dette handler om kultivering, og der er vi vel alle enige :)

    Neste gang tar vi opp alt vi får!

    -Lasse

Leave a Reply