Jakt på Senja

[metaslider id=3004]

 

Uten minst én langtur hver år, kommer jeg til å sitte med abstinenser og skjelve meg gjennom vinteren. Det tror jeg iallfall, for det er noen år siden jeg har prøvd. Femundsmarka, Finnmarksvidda, Sarek, Hardangervidda, Lomsdal-Visten – det har vært en hvert år, i tillegg til alle de kortere turene. Det er da jeg virkelig føler på friheten, roen, slitet og naturen, med mangedoblet intensitet sammenlignet med helgeturer. I år skar det seg derimot helt, og jeg stirret “døden” (les: innesittingen) i hvitøyet. Ingen tur, med mindre jeg bare pakket sekken og dro alene.

Senja er et perfekt valg for turer fra et par overnattinger og opp til et par uker. Det er klart du kan gå tvers over hele øya på noen dagsmarsjer, så det er ikke stedet for en større A til B-ekspedisjon, men om du har tenkt å fiske eller jakte går du jo sjelden i rett linje uansett, og øya er mer enn stor nok. Jeg hadde hele uka fri, og for å gjøre logistikken enkel siktet jeg meg mot Tranøy kommune, som også rommer Ånderdalen nasjonalpark. Ingen sedvanlig langtur på to uker +, men noe jeg kunne leve på gjennom høsten.

Spesielt å våkne til snø i september
Utsikt mot Tranøybotn

Med lett blandet sekk: ultralett, splitter nytt enmannstelt, en 15 år gammel sovepose med hull i, 5kg fotoutstyr og ditto jaktutstyr, fløy jeg til Tromsø, tok hurtigbåt til Finnsnes og buss til Svanelvmo. Etter å ha mottatt et par gode og et par dårlige råd fra lokalkjente, fulgte jeg et av de sistnevnte og trasket i retning Vardnesfjellet, på vei mot Ånderdalen nasjonalpark. Det kunne nok vært et greit råd om jeg hadde mer tid, for jeg er sikker på at Ånderdalen har mer å by på enn jeg så. Men det var i den retningen jeg kom fra – Svandalen – jeg hørte alle hagleskuddene. Det var lørdag, helgejegerne fyrte av mer enn 30 skudd bak ryggen min, og jeg fikk en gnagende følelse av å være på vei i feil retning. Jeg klatret tilbake opp på Vardnesfjellet og bestemte meg for å gå tilbake til utgangspunktet neste dag. Jeg slo opp teltet helt ute på kanten av Vardnesfjellet, med en fantastisk utsikt utover Tranøybotn og Ånderdalen nasjonalpark, og gikk og la meg.

Det ble mørkt, vinden rev i teltet, og det var også en merkelig knitring i telttduken. Jeg tenkte ikke så mye mer over det, og gled gradvis inn i drømmeland. Noen timer senere ble jeg like gradvis lokket ut av søvnen, med orrfuglbuldring på alle kanter. Da jeg endelig var våken nok til å skjønne hva som foregikk, at jeg mer eller mindre hadde teltet midt i spillet, reiste jeg meg brått for å finne hagla. Det var da jeg fant ut hva knitringen kvelden i forveien var, og hva den hadde gjort med teltet mitt. Duken var knapt fem centimeter fra ansiktet mitt mens jeg sov, og da jeg reiste meg banket jeg 20 cm snø av teltet. Orrfuglspillet ble momentant borte.

Neste morgen pakket jeg bittert sammen teltet mens jeg studerte fuglesporene på kryss og tvers rett utenfor. 1-0 til de jaktbare fugleartene. 1-0 til de lokalkjente jegerne. 1-0 til værgudene. 0-0-0 til meg. For å spare tid planla jeg å gå i rett linje ned, i stedet for å følge stien. Det skulle bli 1-0 til den lokale floraen og et sviende nederlag for mine ikke-lenger-så-vannavstøtende turbukser. Men, med hagla i sekken og dårlig humør, midt i en bregnebefengt krattskog, fløy orrhøna opp. Jeg så nøyaktig hvor den landet, og selv små sjanser bør man jo ikke la gå fra seg. Jeg satte fra meg sekken og tok opp hagla. Tre meter lenger frem, og der fløy det en hane opp. Den landet på akkurat samme sted, og nå så jeg plutselig begge stå som et par dumme kalkuner under ei gran. Det var for godt til å være sant, og jeg burde sikkert klart en doublé. 1-1 mellom meg og orrfuglene, og hevnen var søt.

Krysset ved Svanelvmo
Krysset ved Svanelvmo

I et betraktelig bedre humør klatret jeg et godt stykke opp på Sørlifjellet samme dag. Jeg slo leir i overkant av bjørkeskogen, og hadde bortimot ei mil med samme terreng innover. Her brukte jeg de neste dagene. Jeg trasket opp på høyfjellet, finkjemmet kanten av bjørkeskogen, og samlet kilometre i et fint tempo. Men når jeg så rype, og jeg så en god del, var det i store flokker på 50-100 meters avstand. Ingenting så ut til å fungere, men jeg trøstet meg godt med naturopplevelsene. På Senja finnes det knapt noe som kan kalles en dårlig utsikt, så det ble mange anledninger til å sette seg på en stein og bare nyte livet.

Så streiket kokeapparatet, og det ble kald potetmos og reinsdyrpølse til kveldsmat. Hodelykta hadde jeg visst også klart å ødelegge, og sammen med en noe kald sovepose var det nok av hint om å oppgradere turutstyret. Småsulten, kald, og i bekmørket, krabbet jeg inn i soveposen. Og der hadde jeg blitt liggende, hvis det ikke var for den obligatoriske doturen (som gjør underverker for kroppsvarmen). Utenfor teltet var nemlig himmelen i brann. Nordlys er jo spektakulært nok i seg selv for en søring, men denne gangen var alt i bevegelse. I stedet for å ligge i teltet og surmule, fyrte jeg en sigar, og sto ute under stjernehimmelen og fanget det jeg klarte på film og foto.

Neste morgen fikk jeg sjekket værmeldingen, og den så ikke lys ut. Uten kokeapparat og hodelykt, og med flere dagers regn i sikte, bestemte jeg meg for å pakke ned. Det er klart jeg kunne holdt meg rimelig tørr og varm de siste par dagene, men det ville for det meste blitt i horisontal stilling inne i teltet. Jakting i sørpeføre og med 40mm nedbør fristet ikke.

En fyr jeg fikk sitte på med innover mot Finnsnes, som selv var ivrig jeger, mente snøen var årsaken til dårlig lykke med rypejakta, og jeg var mer enn takknemlig for å finne en ytre årsak og unnskyldning. Likevel: en orrfugl, fantastisk nordlys og massevis av flott natur, det var mer enn nok for meg. Jeg vil tilbake neste år.

 

Sindre

 

 

 

 

 

 

Leave a Reply