Velkommen til Kola

Den står DER!!!” Vi hadde ikke vært på tundraen i mer enn noen få minutter, og hadde allerede fått øynene på en vakende fisk, ca tre meter fra der vi stod. Lasse hadde allerede trukket det lengste strået, og skulle få lov til å fiske på den første fisken. To minutter senere lå en smellfeit fisk på 2,4 kg i håven. Velkommen til Kola.

 

Lasse
Velkommen til Kola (3,1 kg)

Vi hadde drømt om dette lenge, Lasse, Kristoffer og meg selv. Kai Finbråten, også kjent som ”Kola-Kai” hadde ikke akkurat skrudd ned forventningene. Etter noen år med utallinge historier fra ”verdens beste ørretfiske” så hadde vi endelig bestemt oss. Vi skulle til besøke den russiske Tundra for å fiske ørret. Stor ørret. Med oss på laget fikk vi den relativt ferske fluefiskeren Martin Størm Andersen og Kjetil Jansen, som ble bitt av Kolabasillen i 2015. Nå skulle han tilbake. Som gruppeleder og stødig guide toppet Kai Finbråten laget. Dette måtte bli bra.

Det er ikke ”bare, bare” å reise til Russland. Først må du gjennom en relativt heftig byråkratisk jungel for å få pass, fly til Kirkenes, for deretter bruke en liten evighet gjennom passkontrollen på grensen, og til slutt humpe deg inn på Tundraen via Murmansk på latterlig dårlig veier. Der blir man så flydd inn til Kharlovka Company sin basecamp ”Rhynda” med et MI8 helikopter for å plukke opp forsyninger samt for å desinfisere alt fiskeutstyr. Siste etappe gjøres også med helikopter, helt ut til det elvestrekket du skal fiske ved. Midtveis i uka blir man igjen hentet av helikopter og flydd til elvestrekke nummer to. Man får nemlig tildelt to elvestrekker slik at man skal få litt variasjon, og for at fiskepresset ikke skal bli for stort.

MI8
MI8
MI8 inside
Inne i MI8

 

 

 

 

 

 

 

 

Vårt første stopp på turen var den sagnomsuste delen av Kharlovka som kalles ”Big Trout”. Det tok ikke lang tid før vi forstod hvorfor. Vi hadde på forhånd vært rimelig bekymret for forholdene, for gradestokken viste 29 Peter 2.6 tissgrader i lufta og 21 grader i vannet. Men i løpet av første kveld og natt tok vi 19 fisk med ett snitt på ca 2 kg., den støste på 3,1. Ørreten på Kola bryr seg tydeligvis ikke nevneverdig om temperaturer. Selv om vi ikke opplevde noen stor klekking og mye vaking , så hadde vi funnet løsningen. Kai hadde nemlig formandet oss om å sette oss ned ved elvebredden, sprette en øl og vente. Tålmodighet er tingen på Kola når forholdene er litt trege. Før eller siden viser fisken seg. Og når du vet hvor den står, da tar den som regel. Gjerne på første flyt. Dette var også planen min der jeg satt på en liten øy og studerte to vakende ørret på kanten av et giftig brekk. Den nærmeste så ok ut, men rett bak den stod tydeligvis storebroren. En skikkelig fin fisk. Til slutt bestemte jeg meg for å kaste på den som så størst ut. De stod nemlig så nærme hverandre at jeg ble redd for å skremme den største ved å først fiske på den minste. Men såklart tok lillebror først. I det CDC-caddisen forsvant inn i gapet utbryter Kai ”Faen, det der er så typisk!!! De minste ødelegger alltid. Bare røsk dritten av!!” Jeg syntes dette var for galt og landet fisken pent i hoven og veide den. 1,7 kilo. Man blir litt blind på Kola. En fisk på 1,7 kilo er tydeligvis bare å røske av. Heldigvis hadde ikke storebroren blitt skremt. Flaks! Jeg fikk en sjanse til. Den tok på det første flytet, raste ned brekket, rundt en stein, tilbake opp i kulpen og stod og stanget. ”Løp etter Peter, du må ut i brekket og løsne lina!! Den er drit schvær!!” Jeg kamikazevadet ut i brekket, løsnet lina og på et mirakuløst vis så klarte jeg å lande fisken på 3,1 kilo. Takk og pris for 3x spiss. Og stødig guiding av Herr Finbråten.

 

Etter et par dager i ”Big Trout” bestemte Lasse, Christoffer og Kai seg for å dra ned til ett annet område av Kharlovka som kalles ”Wulfs Lair”. Det sies at kulpene i ”Wulfs” huser noen av Kolas største ørreter. På grunn av varmen var gutta tvunget til å fiske om natta, men det skulle vise seg å gi avkastning. Et helt sykt spinnerfall, og en vakefest uten sidestykke gav drømmefiske i den stunden det pågikk. Lasse landet sin hittil største ørret på 4 kg blank, mens Kai selvfølgelig måtte følge opp med en litt større fisk på 4,1. Mens Kai fanget sin med den litt usexy, men effektive ”Chernobyl ant”, så stod Lasse sin til 20 i stil. En compara dun # 14 fisket dead drift ble for fristende, og noen minutter senere lå en vakker kubbe av en fisk i hoven. Helt vilt.

Lasse 4. kg Kola
4 kg
Kristoffer svær2
Kristoffer med en pudding
Kai2
Kai Med turens største på 4.1

 

Tiden for sceneskifte var kommet, og vi var alle spente på om elven Litza og det vakre området ”Swan Islands” kunne innfri på samme måte som ”Big Trout”. Forrige gang Kai var der hadde de fått 42 fiske før lunsj. Slik ble det ikke denne gangen. Varmt vær, 22 grader i vannet og forholdsvis mye vind gjorde at det var svært sparsomlig med vaking. Noe måtte gjøres. Vi ville nødig sette på streamere eller nymfer så løsningen ble tidligre nevnte Chernobyl Ant. Chernobyl Ant er en stor, stygg flue laget av foam og lange gummiben. Hva den etterligner er ikke så lett å si, men den ser vel mest ut som en labelle, eller øyenstikker. Fiskende stripende nedstrøms skulle vise seg å være dødelig effektift. Ørreten nærmest kastet seg etter flua, gjerne flere ørreter om gangen. Utrolig effektift og virtuelt fiske, men kanskje ikke så sexy for de største tørrfluepuristene. Men uten denne flua hadde vi nok ikke landet på langt nær så mange som vi gjorde til slutt. Det er med blandede følelser man hører helikopteret i det fjerne der det kommer for å bringe deg tilbake til sivilisasjonen. Som ivrige fluefiskere så er nok Kola en av de få stedene der ”hjemme er bra, men borte best”. Etter seks og en halv dages intens fisking, lite søvn og konstant ”suping” av russisk vodka var fasiten som følger: 119 fisk over 1 kilo, den største på 4, 1 og med en snittvekt på 2,1 kilo. Det gir absolutt mersmak. Da glemmer man fort myggen, kleggen, den uutholdelige varmen og de uromantiske toalettbesøkene. Man sitter kun igjen med kameratskap, opplevelser og ørret. Stor ørret. Så Kola – vi ses igjen.

Til neste gang – propades fiske, sniffa min fjert.

-Peter

Leave a Reply