Turrapport Finnmark 2010 (Suossjavri – Iesjavri – Stabbursdalen)

Nå er det vel på tide med en litt mer fyldig turrapport fra turen på Finnmarksvidda i sommer. Som de som har vært inne på bloggen før vet, forsøkte vi å blogge med både tekst og bilder underveis på turen. Det var rimelig vellykket så lenge det var dekning, noe vi imidlertid manglet opptil flere dager i strekk. Utrustet med en snedig mobiltelefon, solcellelader og to batterier, var selve bloggingen likevel kjempeenkel, og vi hadde strøm for hele turen. På minussiden får man selvsagt ikke tatt de beste bildene med en kameramobil, så vi legger nå ut noen av bildene fra speilrefleksen.

Bloggprogramvaren gjorde det også mulig å følge litt med på leserstatistikk og kommentarer, og det var moro å se at det de fleste dagene var mellom 100 og 150 (unike IP) som var innom bloggen per dag.

Finnmark 2010

Vi landet i Lakselv sent første dagen, og tok bussen til Karasjok først dagen etter. Der provianterte vi, og gjorde det uøkonomiske valget å ta en taxi noen mil langs riksveien mot Kautokeino (en kjedelig, tung og unødvendig etappe, tenkte vi).

Selve turen begynte ved Suossjavri, et vann som deles på midten av kommunegrensa mellom Kautokeino og Karasjok. Her pakket vi opp kanoen og brukte de neste par dagene på å ta oss opp elva Iesjohka, i praksis den øverste delen av Tana-vassdraget. Der opp går det laks, men de viser seg tydeligvis bare om man legger fra seg stanga. Sindres fluestang knakk allerede de første dagene (kanskje den fikk seg en smell i flytransporten), noe som senket humøret helt til Lasse knakk sin vanlige stang og universet var i balanse igjen.

Dette var ellers en ganske slitsom etappe med mye mygg og svette (og bare harr på kroken), kun avbrutt av en hyggelig visitt hos fastboende ved Nedre Mollisjok. Her lappet vi kanoen (en ti cm lang flenge, forøvrig den eneste ordentlige skaden på kanoen hele turen), før vi la bak oss en lett halvmil med kano til Øvre Mollisjok. Da vi kom dit begynte været å bli utrygt, og vi benyttet sjansen til å sove under tak på Statens Fjellstue.

Dagen etter fjellstueovernattinga padlet vi enkelt opp til sørenden av Iesjavri, vannet Iesjohka renner ut av. Hele etappen fra Nedre Mollisjok og opp gjennom vannene i nordøstenden, sammenlagt sikkert 3-4 mil, var i det hele tatt en padlers drøm! Familien Eriksen, som vi møtte ved sommerhytta deres i sørenden av Iesjavri, lovte oss også stor fiskelykke om vi dorget vannet. Litt skuffet ble vi vel da vi bare fikk en middels harr, men fisk er fisk. Denne etappen var en av de minst slitsomme delene av turen, og både vær og landskap gjorde det deilig å være på tur.

Etter å ha padlet oss gjennom vannene i nordøstenden av Iesjavri og opp elva Giellanjohka, kom først en tung bæreetappe vi ikke orket å fullføre samme dag. Vi bar kanoen over til Vaerddasjohka (kanskje fem hundre meter unna, men det skulle bli litt lengre før elva var såvidt padlbar). Deretter gikk vi opp på en høyde og slo leir der for å slippe litt unna den hissige myggen. Herfra så vi en fin solnedgang som hevet humøret en del.

Aner fred og ingen fare på leirplass på toppen av en kolle, dagen før turens verste dag

Dagen etter gledet vi oss veldig til det vi trodde skulle bli en kort etappe ned til Stabbursdalsvannet. Toppen et par timer, trodde vi. I etterkant er det vel vanskelig å skjønne at noen ved sine fulle fem kan anbefale Vaerddasjohka til kanopadlere. Kilometer etter kilometer (det føltes som milevis) med tett kratt, i kombinasjon med en grunn og steinete bekk som langtifra fortjener å bli kalt elv, gjorde dette til turens desidert tyngste dag om man skal regne kalorier per kilometer.

En typisk strekning ser ut som følgende: Elva er så grunn og steinete at kanoen er for bred og til enhver tid er strandet på tre-fire steiner samtidig. Krattet er tett og vokser for det meste helt igjen over elva, sånn at elva i praksis renner i en tunnel et par meter under vegetasjonen. Tunnelen er mellom 20 og 50 cm høy, og et sant helvete å trekke kanoen gjennom – for ikke å snakke om å komme seg gjennom selv. Bunnen av bekken, det eneste stedet man kan gå siden sidene er fullstendig tilgrodd, er vekslende steinete og gjørmete og et mareritt å tråkke i. Kombinasjonen av alt dette bød på store anstrengelser, som igjen krevde hvilepauser som var alt annet enn hyggelige. Man blir fullstendig spist opp av myggen i løpet av sekunder om man står stille. Det eneste høydepunktet her var at vi så fersk bjørnemøkk!

Det meste av dagen gikk vel bort der inne i krattet, men vi kom oss da til slutt ut derfra. Idet vi, desorienterte og slitne, ramla ut i Stabbursdalsvannet, fikk Lasse det innfallet at vi var i feil vann. Ikke så rart egentlig, med tanke på at vi ikke hadde sett annet enn kratt i time etter time. Etter noen frustrerte minutter skjønte vi imidlertid at vi var akkurat der vi skulle være, men vi orket ikke dra lengre samme dag og slo opp teltet.

Neste dag padlet vi Stabbursdalsvannet, Nordre Stabbursdalsvann og noen kilometer (kanskje omtrent en mil) nedover i elva. I det nordre vannet tok Lasse turens største fisk, en fin røye på nærmere en kilo. noen kilometre lenger ned kjørte vi oss litt fast med kanoen, og tok inn noen liter vann. Det meste var pakket i vanntette pakksekker, unntatt boka til Sindre, som ble en kilo tyngre, så det var bare å finne et sted å slå leir og få pakket ut og tørket selve sekkene litt.

Herfra var Stabburselvas padlbarhet veldig varierende, og en av oss hadde vaderne på til enhver tid for å lett kunne hoppe ut og få løs kanoen om vi skulle kjøre oss fast. Det ble bare én overnatting til i selve Stabbursdalen, før vi bestemte oss for å pakke ned kanoen og forlate elva, omtrent der dalen begynner å svinge gradvis østover. Det var også her vi begynte å få selskap av reinsdyr hvorenn vi gikk. Tidligere hadde vi bare sett et par elger og et par milliarder mygg.

Med lettpakkede sekker (bare litt over 20 kilo hver, ettersom matsekkene hadde skrumpet kraftig), endte vi likevel med rundt 40 kilo hver da kanoen ble demontert. Flere mil over vidda med disse sekkene ga Lasse pene gnagsår og Sindre en stiv rygg som varte i mange dager etterpå. Likevel angrer vi ikke på at vi la padlingen på is, det ga oss muligheten til å se annet landskap enn vi ville gjort fra kanoen.

På turen over vidda ble vi ganske lamslått over omgivelsene – det som så ut som en liten grå flekk på kartet var milevis med storslått fjellandskap! Selve turen over var riktignok ganske begivenhetsløs, med unntak av fisking av smårøye i en fjellbekk. Bare superfiskeren Lasse klarte å lure på land en, men om vi ikke hadde følt vi hadde dårlig tid, kunne vi nok berget flere måltider i kulpene der. De var oppe og nappet i alt vi slang ut av fluer, men satte seg bare ikke fast.

Et par reingevir rikere kom vi etterhvert ned den nederste sidedalen til Stabbursdalen, og slo leir for nest siste gang. Vi hadde nemlig glemt at vi måtte rekke postkontoret i Lakselv, noe som betydde at vi måtte være fremme mange timer tidligere enn planlagt. Vi hadde også tenkt å gå den siste biten inn til Lakselv, omtrent halvannen mil, men så møtte vi reindriftssamen Klemet, som var snill og ga oss skyss til byen. Dermed hadde vi gjennomført turen mer enn en dag før vi planla, og fikk masse tid å slå i hjel i Lakselv. Der syntes vi at vi hadde fortjent en real baconburger og et par pils etter et par uker på havregrøt, supper, fiskegryter og drytech.

Etter å ha postet kanoen dagen etter, kjøpte vi fiskekort i sjøsonen av Lakselva. Foruten småørret og en laks eller ørret på rundt en kilo som glapp av i siste liten, måtte vi gå tomhendte derfra. Men vi slapp iallfall å tvinne tommeltotter mens vi venta på flyet, som bare tok 35 minutter (eller akkurat en pils) til Tromsø, der kveldsmat, dusj og myke senger venta hos Sindres mormor.

Hvor lang turen ble til slutt, er vanskelig å si. Å gå tilbake etter kanoen gjør jo en strekning tre ganger lengre (tur-retur-tur), så en kilometer bæring blir i realiteten tre kilometre. At turen ble lengre enn 15 mil og kortere enn 20, er nok likevel ganske trygt å påstå. At vi somlet halvannen dag for å komme fra Lakselv til Karasjok og ut på tur, og kom ned halvannen dag før planen, betød at vi i realiteten gjennomførte turen på 10-11 dager. 15-20 mil på ti dager høres kanskje ikke ille ut, men etapper som den i Vaerddasjohka fortjener femgangen om den skal omregnes til enkle padle- eller bæreetapper. Vi vil nok anbefale andre – og oss selv, neste gang – å bruke noen flere dager på denne ruta, spesielt om man vil ha tid til å fiske. Sindre er ikke vanskelig å tilfredsstille, han blir glad etter et par harr, men Lasse ville nok hatt atskillig mer tid med fiskestanga.

Flere bilder kommer i neste post!

Sindre

One Response

  1. Herlig tur! Jeg vil også til Finnmark når jeg blir stor! Men jeg tror at jeg må satse på en mindre hardbarka tur i retning av “rein og mygg for dummies” 😛

Leave a Reply